Jeg har tenkt på å skrive dette innlegget flere ganger, men jeg har ikke orket. Jeg har ikke orket å sitte ved pc’en på flere dager. T.o.m. nå sliter jeg med å skrive, for jeg får klump i halsen bare av tanken på innholdet.

Påska begynte helt greit. Planen var klar. Jeg skulle ta vårrengjøringa og jeg lagde liste over hva som skulle gjøres i hvert rom. Jeg kommer alltid på ekstra ting underveis, men det er kjekt å skrive ned det viktigste å huske på. Og så er det en god følelse å stryke ut etterhvert som ting er gjort.

Her snakker vi proff. 😁

Med eget vindusvaskesystem. Som jeg har hatt i noen år, men tror i år er første gang jeg har brukt det. 🤭

T.o.m. blomstene fikk en vårpuss.

Julestjernene fra jula 2018 holdt dessverre ikke lenger enn til påska 2020…

Når de står bak tv’en så ser jeg de ikke, så det var stusselige greier nå. 😂

Den ene kaktusen har vokst godt, så nå skal jeg teste om den vokser enda mer i en større potte.

Jeg har to 24 cm plastpotter, men ingen potteskjuler som er så stor. Gjerrig som jeg er, så gidder jeg ikke å kjøpe potteskjuler fordi 1: Jeg vet ikke om den vil vokse noe mer og da kan jeg like greit sette den tilbake i mindre potte, og 2: Hvis den ikke vokser mer, så kommer jeg ikke til å ha noen annen blomst som skal stå på gulvet. Jeg kan se for meg at Taggen skal bort å snuse eller spise på blomster/planter som står på gulvet og det gidder jeg ikke at skal skje.
Det eneste jeg hadde som kunne fungere som potteskjuler, var ei bøtte. Frem med kniven, kutte litt og volià!

Det er så stygt, men det duger for nå.

Onsdagen i påska var det stua som skulle til pers. Jeg kom halvveis og så ble Gunvald syk.

Nå må jeg hoppe tilbake til begynnelsen av februar, til da Gunvald var hos veterinæren. Jeg har jo lovet et innlegg om Gunvald, jeg har t.o.m. begynt på det, men siden Gunvald døde i påska så tar jeg det her. Det er derfor årets påske er den verste påska.
I høst begynte vi å merke en adferdsendring hos Gunvald. Han ble veldig klengete på Taggen og «pratet» mye. Gunvald har ikke vært noe spesielt til å prate, det er Taggen som er pratepusen hos oss. Vi mistenkte vel at Gunvald begynte å bli dement. Han begynte også å hilse på folk som vi hadde på besøk. Vi begynte å følge mer med på han, bl.a. at han spiste og gikk på do. Jeg synes han drakk mye, i tillegg til at han fikk noen slags nyse-anfall innimellom og «kraftig utpust», akkurat som om han sukket. Vi tok han med til veterinæren og siden vår faste veterinær, Kuba, ikke var tilstede ble det den nye veterinærem Tom. Han lyttet og kjente på han. Vi valgte også å ta blodprøve og i den forbindelse ble han bedøvet. Alt gikk veldig greit.

Da vi kom hjem, var det rett under senga. Under senga er kattenes safe-zone.

Ja, jeg vet at jeg ikke er flink til å støvsuge under der. 🤭

Det tok ikke altfor lang tid før han kom frem og ville ha matfar-kos.

Blodprøvene var fine, ikke noe høye verdier alderen hans tatt i betraktning. Likevel ble vi anbefalt å begynne med Renal (nyre) fôr til han, samt han skulle få en kur for parasitter, kalt Broadline. Vi valgte å behandle Taggen samtidig, så en søndag var det drypping i nakken på begge to.
Gunvald sin klenging på Taggen medførte også ekstrem trang til å vaske han. Det førte til at Gunvald slikket i seg Broadline. Katter kan da bl.a. gå inn i en slags apatisk tilstand, eller komalignende tilstand som jeg kaller det, noe Gunvald gjorde dagen etter.
Da var det ikke annet å gjøre enn å finne frem pledd, mat, vann, do og pleie han.

Taggen kom på sykebesøk.

I flere timer gikk han inn og ut av denne komaen, og på kvelden kviknet han til igjen. Vi snakket med veterinær og ble fortalt, som vi også leste i pakningsvedlegget til Broadline, at dette var symptomer på at Gunvald hadde slikket det i seg.
De neste dagene var litt like, men ikke fult så ille som mandagen. Onsdagen begynte vi å vaske vekk restene i Taggens pels, for å unngå at Gunvald skulle få jevnlig tilførsel. Vi tok ikke sjansen på å gjøre det før, siden «bading anbefales først 2 dager etter behandling». Fredagen var vi i kontakt med veterinæren igjen og avtalte å se det an i helgen og eventuelt komme innom igjen på mandagen. Det ble mye kos med Gunvald den uka.

Lørdag var han så å si helt fin. Jeg var litt bekymret for om rørsystemet til Gunvald hadde tatt skade og siden jeg mistenkte at han hadde bommelommet ute lørdag kveld, så lukket vi katteluka og satt opp kamera over kattedoen.

Ingenting kom på søndagen og mandag ble vi enige om å ta turen til veterinæren.
En stk ikke fornøyd Gunvald. 😻

Det ble diskutert litt frem og tilbake om behandling, og vi endte opp med å prøve en rakettsuppe.
Samme kveld ble kabelen lagt og neste dag feiret vi med go’mat og flagg.

Som takk for god hjelp, fikk Tom en gave av Gunvald.

Gunvald oppførte seg rart etter dette. Det hendte at han «stoppet opp», akkurat som om han ikke helt visste hva han skulle gjøre.
En morgen hoppet han opp på bordet og begynte å drikke melk, han har aldri drukket det før, og egg var også godt.

Vi la også merke til at han kviet seg litt for å hoppe ned fra senga, så vi satt frem ting for å gjøre det lettere for han.

Så tilbake til onsdag før påske.
På formiddagen oppførte Gunvald seg rart. Han vandret mye rundt og klarte ikke helt å finne roen. Bent reiste en kjapp tur til Lyngdal og jeg skulle ta et skippertak på stua. På vei til Lyngdal kjørte Bent innom veterinæren for å hente resept på en medisin vi skulle prøve på Gunvalds demens.
Jeg fulgte nøye med på Gunvald og så at han viste tendenser lignende da han hadde Broadline forgiftningen. Da han la seg under senga, satt jeg mat og drikke under til han og gikk bananas på stua mens jeg med jevne mellomrom gikk inn og så til han. Halvveis i stua, midt i støvsuginga ser jeg at han står litt forvirret i ganga ved kattedoen. Da slapp jeg alt, fant frem pledd, pakket han inn og satt meg i sofaen med han.

Etter en episode med Greys Anatomy sov han fortsatt, så jeg la han i sofaen og gjorde ferdig det jeg hadde begynt på mens jeg hadde tv’en av i tilfelle det kom noe lyd fra han, i tillegg til at jeg sjekket til han jevnlig.
Da Bent kom hjem, la de seg inn på soverommet så jeg kunne gjøre ferdig resten av stua.

Gunvald kviknet litt til innimellom, men ikke like mye som han hadde gjort sist. Denne gangen hadde vi ingen kjent årsak til «komaen», så vi kontaktet veterinæren. Vi ble til slutt enige om å se det an over natta og så snakke igjen neste dag.
Jeg begynte å føre time/bevegelses-bok. Kan ikke si dagbok, for jeg noterte ned når han gjorde hva. Fra rundt 23:30 hadde han en «god» time. Da begynte han å bevege på seg og mjaue, lignende når de skal spy. Han gikk litt rundt og gikk mot den stengte katteluka. Vi åpnet døra og gikk begge ut sammen med han for å passe på at han ikke skulle gå så langt og holde seg på innsiden av gjerdet. Han gikk stadig mot hullet i gjerdet, men der satt jeg og sperret så han kom ikke ut der. Etter litt ropte Bent han med seg inn og han tusla etter. Han satt Gunvald i doen og der satt han og tissa lenge. Så gikk Gunvald forsiktig ut av doen og inn i stua og mot sofaen, men han klarte ikke å hoppe opp. Vi la han på sofaen med pledd og matfars t-skjorte rundt seg.
Klokka 2 gikk Bent å la seg i senga mens jeg ble liggende på sofaen med Gunvald. Det er flere ting som har skjedd innimellom, men jeg orker ikke å gå nærmere inn på det. Det jeg har skrevet til nå har ikke gått tårefritt for seg, for å si det sånn.

Jeg våknet flere ganger i løpet av natta og sjekket til han, passet på at han ikke var kalt eller varm, at han fortsatt pustet og koste med han. Taggen var også innom noen ganger.
Vi trodde virkelig at Gunvald skulle «ri stormen av seg» også denne gangen og kvikne til neste morgen. Det gjorde han dessverre ikke.
Dette bildet tok jeg klokka 8. Det er det siste bildet jeg har tatt av Gunvald.

Han lå sånn hele natta. Vi forsøkte å få i han vann ved hjelp av sprøyte, men det var ingen reaksjon.
Da tok Bent telefonen til veterinæren og spurte om han kunne kom hjem til oss så Gunvald kunne få sovne inn hjemme, i kjente og trygge omgivelser.
Da Tom kom var det ingen reaksjon fra Gunvald. Hadde han vært tilstede så hadde han reagert, ikke engang da han tok på han. Heller ikke da han satt bedøvelsen. Etter bedøvelsen fikk vi lov å bruke den tida vi trengte, før siste sprøyte skulle settes. Gunvald ble da flyttet over på spisebordet og siste dose ble satt. Der sovnet han inn, 09.04.20 kl.13:20, på spisebordet jeg arvet etter mine besteforeldre, som begge var veldig glad i katter. Da jeg sa det til min mors kusine (hennes foreldre var bror og søster til mine besteforeldre) så svarte hun: «Molle og Far hadde følt seg beæret!»

Jeg bar Gunvald inn til Taggen, så han kunne se og ta en siste snus på Gunvald. Det har tross alt vært de to i 10 år.

Og så måtte jeg legge den gode kosepusen min i buret, se de ta han med og vite at jeg aldri mer skal se han igjen.

Vi valgte separat kremering og et fint lite hjerte som det skal graveres «Gunvald» på. Resten av asken skal vi grave ned på Gunvalds favorittsted i skogen.

Det var helt forferdelig da jeg skulle legge meg den kvelden. Hver kveld måtte jeg børste vekk ting og tang fra senga som Gunvald hadde dradd med seg inn, men denne kvelden var det ikke noe å børste vekk. Det tok noen kvelder før jeg slutta med det, det var liksom automatikk.
Jeg tok vekk Gunvalds pute, den som sto bak min pute, med en gang. Jeg har sett på opptak fra kameraet at jeg i søvne har pleid å kjenne bak på puta om Gunvald ligger der, for så å kose med han. Jeg orka ikke tanken på å skulle fortsette å gjøre det i søvne.
Meg og Gunvald hadde samme rutine hver morgen. Jeg sto opp, gikk på do og når jeg kom til kjøkkenet så var han der og skulle ha kos. Jeg satt på en espresso, løftet han opp og gikk inn i stua. Da kom Taggen tuslende for å få kos. De første morgenene klarte jeg ikke å stå opp først, så jeg lå i senga og venta til Bent hadde stått opp. Jeg klarte ikke å gå inn på kjøkkenet og ikke bli møtt av Gunvald, jeg orka ikke den stillheten.

De første dagene var helt forferdelige. Jeg ville kvitte meg med sofaen og aller helst flytte, for jeg orket ikke minnene. Jeg måtte flytte blomsterkrukkene som står bak, for når jeg kikket på kameraet så kunne jeg se de og for et bitte lite sekund tro at det var en katt, og da tenkte jeg med en gang på Gunvald.

Et par ganger har jeg kalt Taggen for Gunvald.
Jeg orket ikke å sitte ved pc’en i en uke, fordi jeg var vant med at Gunvald kom inn på kontoret mitt og ville ha oppmerksomhet.

Vi vet ikke hva Gunvald døde av, veterinærene har nevnt slag og blodpropp. Vi vet ikke om han hadde Broadline forgiftning i februar eller om han hadde et drypp, kanskje en kombinasjon. Jeg prøver og prøver og prøver å ikke tenke på det, for det eneste jeg tenker da er at jeg skulle reagert før. Jeg skulle sett ting før. Sånn kverner hodet mitt og så går jeg gjennom hendelser og hint jeg kanskje skulle tatt.
Så tvinger jeg meg til heller å tenke at jeg er glad for at vi var hjemme, at dette ikke skjedde mens han var ute og ikke kom seg hjem. Jeg er glad for at han ikke la seg under senga, men at han kom inn i stua og trakk mot oss og ikke ifra oss. Og så tenker jeg at når det nå var Gunvalds tid til å vandre videre, så er jeg uendelig glad for at det skjedde på en så fin og rolig måte som det gjorde.
Vi lovte å gi Gunvald og Taggen et godt liv og det løftet har vi holdt. ❤

Bent hadde bursdag på mandag. Det ble en annerledes feiring. Dvs det ble ikke noe feiring, men jeg lagde frokost og bakte kake til han.

C og E var innom med pakke til han. Og så hadde de med en blomst til Bent, meg og Taggen. Da holdt jeg på å grine igjen, så rørt ble jeg.

Og hjemmelagde cookies, som jeg ikke rakk å ta bilde av før jeg spiste de opp. 🤭

Vi har vært ekstra oppmerksomme på Taggen, stakkars han kjenner jo også på savnet. Han elsker å bli børsta, så vi børster han mye. Veldig mye.
Vi merker at han er mer kontaktsøkende mot oss og vi har begynt å lære han «kose sofaen» og «kose senga», så da kommer han og koser.
Han ligger mye i sofaen med oss.

Det er veldig rart å ordne bare en skål med go’mat nå.

En kveld da Bent skulle legge go’biter i skåla til Taggen, så var det akkurat som om Taggen venta på at han skulle legge i Gunvald sin også.
I dag morges var det akkurat som om Gunvald ikke var borte da jeg kom ut i ganga.

Jeg fikk en liten vitamininnsprøytning tidligere i uka da jeg hilste på Raptus. 😍

Jeg avslutter med teksten jeg la ut på Facebook i går, og de 12 bildene. 😸

Det har vært en rar uke etter at Gunvald reiste fra oss. Det er mange som tenker «det er jo bare en katt», men for oss er det ikke «bare en katt».
Gunvald ble født ute og levde de første viktige ukene av livet sitt uten menneskelig kontakt. Veterinæren anslo at han var ca fire måneder gammel. Jeg husker fortsatt de redde øynene hans da jeg oppdaget han i en vedstabel. Han var faktisk så redd for mennesker at han bæsja på seg da vi begynte temme-prosessen. Taggen er også født ute, men han var ikke like gammel da han ble fanget inn så oddsen var egentlig på hans side for at han skulle bli trygg på mennesker. Likevel ble det ikke sånn, for katter, i likhet med mennesker, har de også forskjellige personligheter.
Der Taggen med tida endte opp med å bare bruke oss til nødvendig kos, så ble Gunvald en større del av hverdagen. Gunvald hadde en personlighet som gjorde at han tok plass, mens Taggen er en mer «sjenert» katt.

Gunvald var et matvrak. Der det var mat, måtte han lukte og noen ganger smake. Han elsket biff. Da han måtte trekke tenner, så måtte vi spørre om han kunne fortsette å spise biff.
Han var en skikkelig kosegutt og ville helst ligge så langt oppi ansiktet han kunne.
Hadde jeg migrene, så lå han i senga med meg.
Da jeg ble operert, var det akkurat som at han forsto at jeg måtte være i ro og lå ofte oppå meg på sofaen. Da jeg reiste på meg, hendte det at han tok tak i buksa mi, akkurat som om han sa «øy du, legg deg ned igjen».
Ville han ha kos men vi var opptatt, satt han og ventet. Noen ganger dyttet han tålmodig poten forsiktig borti oss, noen ganger var han ikke tålmodig og da satt han seg på tastaturet.
Bortskjemt var han selvfølgelig. Da vi kom hjem fra reise, klagde han så mye at Bent alltid måtte stoppe utpakking for å bære rundt på han. Det var som om vi kunne se i ansiktet hans at han var fornøyd over å ha fått viljen sin, for makan til frekkhet fra oss som hadde reist fra han.
Det var ikke synd på han, ikke på Taggen heller. Da vi reiste, sørget vi alltid for at de hadde tilsyn. De fikk sin egen kattepasser, som fikk instruksjoner med våtfôr og snop som de skulle få, og som vet hvordan den type katter skal håndteres hvis det skulle skje noe. Det ga oss trygghet.
Vi valgte også veterinær basert på erfaring med tidligere hjemløse katter.
Gunvald var redd for andre mennesker, noe jeg synes bare var greit for jeg vet hva folk får seg til å gjøre med dyr. Da han de siste månedene begynte å hilse på besøket vårt, så skjønte vi at han hadde begynt å tuste. Han hadde på en måte glemt at han var redd for mennesker.
De siste månedene hadde vi faste morgenrutiner. Så fort jeg var på kjøkkenet, kom han inn for å få kos. Han ga seg ikke før han fikk det. Da var det bare å løfte han opp og gå inn i stua og sette seg i sofaen. Da kom Taggen tuslende og skulle også ha kos. Det var tungt de første dagene å ikke bli møtt av Gunvald på kjøkkenet.
Det var så mye personlighet i den lille kroppen og det gjør det ekstra trist at han er borte.

Gunvald levde et godt liv i 10 år og trøsten i sorgen er at livet hans endte på en rolig og fin måte. Jeg synes det er litt fint at han sovnet inn på spisebordet som jeg arvet etter mine besteforeldre, som også var glad i katter.

Sorgen vil være der litt, men savnet vil være der lenge.